stOOOOrooooooooooonsdag idag: Kunstspalte!

Hshdnkjl var navnet på et dokument jeg lagret her om dagen som fikk meg til å tenke. Faktisk er harddisken min nå blitt så full av slike uferdige dokumenter hvor jeg bare slår på tastaturet når jeg lagrer dem at akkurat hshdnkjl allerede fantes fra før. Men over til noe mye viktigere. Det er endelig Onsdag og ukas viktigste sak er et tilbakeblikk på hva hshdnkjl dokumentet inneholdt. Faktisk ikke mange ord (dog velvalgte): ”jeg hater marianne Aulie.” det er alltid godt og bli minnet om de viktige tingene i livet (noe dette skrivet gjorde) og under følger et klovneaktig forsøk (tett med løse framstillinger og faktafeil) på å male hatfølelsen over i ord:

Hvis Marianne Aulie må være naken når hun driver med bildene sine så gjør ikke det meg noe, faktisk så skjønner jeg at noen kan mene noe sånt og det plager meg ikke at hun setter likhetstegn ved nakenhet og kunst. Det som gjør aulie kvalmende er hvordan hun rettferdiggjør alle de banale, kvasidype handlingene og utspillene sine som kamp for kvinners rettigheter, eller solidaritet med de fattige i verden eller noe annet slimete (som hun i sitt sinns splendid isolation faktisk tror på). Når hun for eksempel velger å brenne masse bilder for å vise at vi er for opptatt av materialisme i vesten og vil vise solidaritet til de fattige høres det kanskje idealistisk ut (og dessuten kommer endelig bildene hennes til rette), men her brenner i praksis millioner av kroner på et skjær ute i vannet mens verden kryr av fattige folk. Hva om norsk folkehjelp drar til Afrika og tenner på et par tonn med mel og grønnsaker for å vise solidaritet med de sultne. Brenningen av bildene er paradoksal på flere områder, Aulie vil altså ta avstand fra en materiell virkelighet som har blitt så sinnsyk at pubertal kvasikunst fra en utslitt modell - full av setninger om filosofi som får Morten Harket til å virke som Sokrates – faktisk er verdt millioner. Hun tar kanskje i sitt eget hode avstand fra en overfladisk verden, om hun også tar avstand fra det faktum at hun er en bodsugende parasitt i den samme verden betviler jeg sterkt. Spesielt med tanke på at denne seansen blir framstilt som en sterk reise i egen bevissthet der nakenheten og renselsen (antar jeg) står sentral, og allikevel har filosofen og samfunnskritikeren Auile invitert God Kveld Norge med på morroa. Som om ikke opplegget var vilt nok fra før føler hun altså at nettopp det fora der glorifisering av det narsissistiske vestlige kjendisliv var rett plass for hennes ”sterke” demonstrasjon. Takk Marianne.

Jeg kunne reddet verden

Så var det endelig onsdag! Som vanlig skal jeg kommentere ukas (evt forrige ukes, evt en [sak]) viktigste sak. I denne utgaven av big Wednesday er saken boka til karl i hagen. 2 minutter er all tiden jeg har hatt til rådighet å bruke på dette litterære verket (I selvkritikkens ånd er jeg nødt å nevne at dette kan påvirke innholdet av hva du snart er i ferd med å lese (Evt slutte å lese)). Boken har en uestetisk fremtoning. Innholdsmessig har den foruten å være et makkverk av bitterhet og selvrettferdighet øyeblikk med innkvotert selvkritikk. Mest iøyennfallende er sitatene om tore tønne. I et patetisk forsøk på å vise sin selvinnsikt og empati skriver hagen at han føler han i etterpåklokskapens navn kunne ha forhindret tores selvmord. Admirabelt vil kanskje noen si at en mann kan sette så store standarder til seg selv at det plager deres samvittighet at folk dem ikke kjenner begår selvmord. Selv vil jeg påstå at komplikasjoner følger da psykopater uten selvinnsikt forsøker å imitere disse dyder. Skal man fake selvkritikk og empati må man rådføre seg med folk som har evnen til å føle disse. Hvis ikke står man i fare for å levere noe man selv ser som tårevåt anger, mens andre leser det som en 47 år gammel hores forslitte ”orgasme” hyl. Hagen tar altså selvkritikk for at han ikke ble bestevenner med tore tønne noen år før han tok sitt eget liv, for deretter å støtte han og hjelpe han på måten hagen evt må mene at tores familie ikke kunne. I en uredigert utgave sendt fra hagen til forlaget som jeg tilfeldigvis har fått tak i tar han (i den pålagte selvkritikkkvoten (i sine øyne)) et sterkt og meget rørende oppgjør med seg selv i kapittelet ”Jeg kunne reddet verden”. Han skriver om sin skuffelse over egen evne til ikke å bli født 50 år tidligere, oppsøke Adolf Hitler og kanalisere aggresjonen hans vekk fra makt og jøder og inn i afrikastudier med hovedvekt på bongotrommer.

(Jeg kom i skade for å se på taboid her om dagen hvor PKFoss roste hagen for at han i boken sin tar selvkritikk over å ha stemt mot kåre Willoch en gang på 80 tallet, hvorpå Hagen svarte med at dette egentlig var Willochs egen skyld for å ha brutt med valgløftene. Skål! Tabloid neste uke: ”Jeg kunne reddet Tønne, men det var egentlig hans egen skyld for han glemte bursdagen min i 1992”)
Slutt for i dag, sees neste onsdag