tirsdag 20. mai 2008

De store spørsmål. Del 1


Et dykk inn i fremtiden? De store filosofiske spørsmål? Alt viktig belyses og tas opp her på bigwednesday.

Du er på fest og alt klikker. Du er festen. Alle ler av vitsene dine, du er i sentrum for alt som skjer og snakkes om. Damene digger deg.

I bakgrunnen lurer en slimete predator. Han observerer byttet sitt lenge før han slår til. Kveldens kritiske punkt nærmer seg. Plutselig avslører han sitt sanne seg for alle tilstede. Først forsiktig, sittende i et hjørne, han drar fram noe fra bak sofaen. Noe du ikke hadde lagt merke til da du kom inn i rommet.

Gitardrittsekken har entret scenen. Han klimprer noen toner. Sakte men sikkert er han i full gang med the best of ronan keating. Ting rundt deg skjer som i sakte film, plutselig bryr ingen av damene seg om hvem du er, eller hva du vil, alle er samlet rundt gitaren

”Du trenger ikke en gang kunne spille ordentlig.” ’Are’ tar ett trekk av sigaretten sin. Han vil ikke gi sitt egentlige navn av sikkerhetsgrunner.
”Kan du to, tre akkorder på gitaren – dette moderne fallossymbolet – er du bra nok til å stjele mellom 70-100 % av damene på festen.”
Vi sitter på en kafe på østkanten, ikke langt fra akerselva. ’Are’ kikker seg nervøst rundt, han vil ikke bli gjenkjent. Igjen tar han ordet. Whiskystemmen har en uforklarlig, behagelig klang.
”Noen ganger gadd jeg ikke engang synge en ordentlig sang, jeg bare spydde ut tilfeldige ord. Det lærte jeg av Robbie Williams. Det har ingenting å si. Trusene flyr før du rekker å fake den første soloen i comfortably numb.”
”Jenter liker to typer menn, duster og musikere, jeg har gjort mitt for å bli begge deler”.

Hva skjedde med ’Are’? hvorfor er han ikke på en fest akkurat nå og blokkerer all action for deg? ”Det skjedde for bare noen måneder siden. Jeg hadde vært ute av gamet et par måneder på grunn av en hårtransplantasjon.” han peker mot en dyp vike over pannen som skjærer inn i hodet hans som geirangerfjorden.
”Jeg var på fest hos en venn”. Are pauser noen sekunder, ”la oss kalle han ’adrian’.”
”Akkurat da jeg gjorde meg klar til å gjøre trekket mitt, hadde hele festen samlet seg rundt plasmaskjermen. Jeg regnet med at alt ville gå som vanlig og at den stakkars jævern som satt og sjarmerte jentene foran tv’en snart skulle få smake guitaren. Plutselig hører jeg smoke on the water.” ’Are’ svetter, et øyeblikk ser jeg ansiktsutrykket til morten berre idet han blir felt innenfor 16meteren flakke over øynene hans. Dette er tydelig vanskelig for han. Den voksne mannen begynner å gråte. Han hikster. ”De kalte det guitarHero, og lo av meg. Jeg klippet ponytailen og lovte meg selv aldri å spille igjen.”
’Are’ er for opprørt til å fortelle mer. Jeg betaler og forlater den stakkars, knuste mannen. I det jeg går fra stedet, spør jeg meg selv om dette er slutten for gitardrittsekken og begynnelsen for guitarherodrittsekken? Har vi fucka med evolusjon?